Forsiden | Nytt | Om oss | Om rasen | Album | Linker Samme ulla? Tekst: Berit Klausen Denne artikkelen ble skrevet på oppdrag fra Canis og ble første gang publisert i bladet Canis nr 2/06. For de som er interessert anbefales å lese genetikeren Per-Erik Sundgrens artikkel i det samme nummeret av bladet Canis (kan bestilles fra www.canis.no) Drømmer du om å eie, trene og konkurrere med en racer av en hund som har alle forutsetninger for å plassere seg høyt i en hundesport som agility, lydighet, jakt eller bruks? Hvor finner du denne hunden? Og er det nok å velge riktig rase for å få det du ønsker deg? Du har bestemt deg for å bli den neste Petter Solberg. Du er klar over at det kreves mye blod, svette og tårer og tusenvis av mil på landeveien for å få den samme treningen og erfaringen. Men du vet også at det ikke bare kommer an på hvor dyktig du er som bilfører. Du må også finne bilen som er tilpasset ditt bruk. Siden du er ny i gamet velger du trygt og satser på bilmerket som ditt forbilde kjører. Så du går til nærmeste forhandler og forhører deg om Subaru Impreza. Javel, sier bilselgeren, og stiller deg overfor flere valg. Det viser seg at han kan tilby Subaru Impreza i to utgaver, 2.OR eller WRX STi. Flere detaljer skiller de to; dekkdimensjon, svingdiameter, egenvekt, bakkeklaring, motorstørrelse, hestekrefter, topphastighet m.m.. Ikke nok med det; du kan velge mellom sedan eller stasjonsvogn. Du er overrasket over at det innenfor samme bilmerke og type finnes forskjeller både i egenskaper, yte-evne og bruksområder. Men når du ringer opp Petter for å høre hva han synes, ler han bare av deg. For Petter kjører verken 2.OR eller WRX STi, men WRC2006. Maken til Petters bil får du ikke tak i hos den vanlige Subaru-forhandleren. Petters Subaru er spesialbygget for ham med tanke på ekstraordinær yte-evne. Bilen hans må være mye sikrere, raskere, mer utholdende og tåle adskillig tøffere forhold enn det en ordinær Subaru Impreza noengang vil komme ut for. Du går ut av butikken og skjønner at den første og beste Imprezaen du kommer over ikke nødvendigvis vil være det du ser etter, selv om du vet at det er en Impreza du trenger. Når man som valpekjøper ønsker å skaffe seg en god vannapportør til andejakt, eller en gjeterhund som kan hevde seg i NM for gjeterhunder, eller en blivende bruksstjerne til rundering, så er det kanskje ikke så enkelt som å bare velge riktig rase til formålet. Alle rasene vi har idag er blitt til på grunnlag av et mer eller mindre definert behov, enten det er jakt, gjeting, vakt/vokting, transport, skjønnhetskonkurranser eller selskap. Det er en åpenbar grunn til at rasene har kunnet utvikle seg i såpass forskjellige retninger både fysisk og adferdsmessig. Det er fordi fysiske og mentale egenskaper til en stor del er arvelige (hvordan egenskapene utvikles påvirkes også av miljøet, men det er genene som bestemmer hvor mye og på hvilken måte en hund påvirkes av miljøet). Fordi egenskaper er arvelig, er det mulig for oppdrettere å gjøre en seleksjon, og "bestemme" at et bestemt trekk eller en adferd skal, ikke bare føres videre til neste generasjon, men til og med bli sterkere. På samme måte kan oppdretteren velge vekk en bestemt egenskap ved å ikke ta hensyn til den i avlen. I praksis betyr dette at ikke bare mellom rasene men også innen rasene kan det være fysiske og mentale forskjeller. Og disse forskjellene har oppstått på nøyaktig samme måte som de ulike rasene har blitt til: Ved at oppdrettere og ikke minst valpekjøpere prioriterer og foretrekker forskjellige egenskaper. Utviklingen i veldig mange raser som opprinnelig ble skapt på grunnlag av et behov viser at egenskaper dessverre ofte går tapt eller blir dårligere der man begynner å prioritere andre ting som f.eks utseendet over bruksegenskaper. Verdens vakreste og verdens dyktigste La meg bruke to raser som jeg selv har eid, som eksempel. På 1800-tallet fantes det gårdshunder rundt omkring på farmene i Nord-England og Skottland. Dette var allround-hunder som både ble brukt som vakthunder (varsle at fremmede kom til gards) og til å drive saue -og kvegflokker til og fra markedene i landsbyene. Utifra denne populasjonen av allroundere oppstod det to raser. Med bl.a. dronning Victorias hjelp ble de peneste hundene med de lengste og tjukkeste pelsene plukket ut og med generasjonene forfinet til dagens collie hvor en stor, tung pels og et smalt hode med et "drømmende og verdig uttrykk" er rasens varemerke. Eventuelle gjeteregenskaper ble ikke forsøkt bevart i særlig grad. Samtidig foretok bønder og sauegjetere en annen form for utvelgelse: De brød seg ikke om utseendet men avlet videre på de dyrene som viste større interesse for sau, mer utholdenhet og intensitet, var mer lettlærte osv. 150 år etter er resultatet border collien, verdens mest spesialiserte gjeterhundrase. Fra det samme avlsmaterialet kunne man altså utvikle både "verdens vakreste rase" og "verdens mest ekstreme arbeidsjern". I hundetrening snakker vi om at man får det man forsterker. Dette er i høyeste grad sant også når det gjelder avl. De egenskapene som blir prioritert i avlen i en hundepopulasjon, blir ikke bare bevart, men også styrket og videreutviklet. De egenskapene som blir oversett og ikke tatt hensyn til i avlen, vil etter få generasjoner bli mindre fremtredende i linjene og til og med kunne gå tapt. En rase er aldri "ferdig" og prosessen aldri fullført. Å forme en rase er et pågående prosjekt. Selv om f.eks border collien idag er en av de mest spesialiserte rasene som finnes, vil den kun fortsette å være det om oppdrettere også i fremtiden avler spesifikt for "gjeteradferd". I land hvor border collien også avles for utseendet, ser man hvor raskt man får penere hunder med større kroppsmasse, rikeligere pels og dårligere gjeteregenskaper. I motsatt ende av skalaen er det også mulig til en viss grad å gjenskape tapte egenskaper i det avlsmateriale man har til rådighet. Rasen collie, som dessverre topper mentalstatistikken på en mindre flatterende måte med mye redsler og lite lekelyst, kan med forholdsvis enkle midler forbedre mentaliteten ganske betraktelig. Spindeldiagrammer basert på MH-testede collies i Sverige viser ganske klart at det ikke er uvesentlig for resultatet hva oppdrettere prioriterer; forskjellene er tydelige etter bare få generasjoners målrettet avl. Diagrammet til venstre viser gjennomsnittet av mentalbeskrevne langhårscollies i Sverige. Det skraverte feltet viser colliens reaksjoner sammenlignet med gjennomsnittet av andre brukshundraser (den midtre ringen). Collien viser store utslag på venstre side av spindeldiagrammet (mer fryktreaksjoner) og veldig lite utslag på høyre side av diagrammet (mye mindre lekelyst, dårligere evne til å avreagere etc sammenlignet med gjennomsnittet av brukshundrasene). Diagrammet til høyre viser gjennomsnittet av alle testede langhårscollies fra en collie-oppdretter som prioriterer bruksegenskaper. Den midtre ringen representerer gjennomsnittet av alle testede langhårscollies, så disse "bruks-colliene" sammenlignes altså opp mot gjennomsnittscollien. Diagrammet viser tydelige utslag på høyresiden (mer lekelyst og bedre avreagering mm) og mindre utslag på venstre side av diagrammet (mindre skuddredsel og andre redselsreaksjoner). Enten eller, eller både og? Så, betyr det at hunder fra linjer hvor fokuset har vært på det eksteriørmessige kun er "blonde bimboer" som ikke har noe mellom ørene og som er ubrukelige til annet enn å bli vist fram i utstillingsringen? Og at hunder som er avlet med bruksegenskaper for øye automatisk er perfekt bruksmateriale? Nei, ikke i det hele tatt. Det finnes naturligvis mentalt stabile arbeidsemner fra "utstillings-linjer", og det finnes nervevrak uegnet for trening og konkurranse fra "bruks-linjer". En bruksoppdretter kan ikke garantere at det ikke blir født mindre egnede hunder i sine kull, og en utstillingsoppdretter kan ikke garantere at alle valpene i kullet vokser opp til å bli utstillings-stjerner. Men, om disse har valgt avlsdyr utifra sine avlsmål, så er sjansen større for at du finner en kommende utstillingsstjerne i kullet til utstillings-oppdretteren, og sjansen er større for at du finner en fremtidig bruks-stjerne fra bruks-kullet. Det finnes ingen bombesikker og enkel måte å "se" hvilke hunder og hvilke linjer som har de egenskapene som er viktige for oss. Man kan vite endel om hunden(e) ved å observere dem i deres daglige miljø. Man kan også si litt om dem ved å se dem i arbeid eller konkurranse og se hvor langt det er mulig for føreren å bringe hunden. Men fordi førers dyktighet (eller mangel på sådan) også kan påvirke hundens prestasjoner er heller ikke dette en sikker måte å måle hundens egenskaper på. I tillegg til de to foregående er derfor mentalbeskrivelse og testing av hele kull et nyttig og viktig supplement. Ifølge Frode Lingaas, dr.med.vet og professor ved Norges Veterinærhøgskole, så er testing og beskrivelse kanskje den eneste muligheten en har til å få en systematisk og ikke minst rask framgang for mentale egenskaper i avlsarbeidet. (Genetikk, Avl og Oppdrett 3. utg., s 70) Uansett hvilke metoder man benytter for å måle egenskaper, så er det viktig å være så konkret som mulig når man beskriver hva man er ute etter, enten man er oppdretter som skal definere sine avlsmål eller man er valpekjøper på jakt etter den "perfekte" valpen. Godt gemytt, mye motor, stor arbeidsglede, samarbeidsvilje osv vil alle ha, men hva ligger det egentlig i det? Dette er merkelapper og samlebegreper som er vanskelige å måle og sånn sett kanskje mindre nyttige i avlssammenheng eller ved valpekjøp. Om man vil bevare eller forbedre rasen sin på ett eller flere områder vil man raskere få framgang om avlsmålet settes helt konkret og knyttes til en observerbar og målbar adferd. For bruksfolk er det f.eks tre egenskaper som er avgjørende for hvor kjapt (og langt) en hund kan nå innen brukshundsporten: God avreagering, tilgjengelighet og lekelyst. Alle disse er målbare. La oss da si at oppdretteren ønsker mer lekelyst i rasen sin. Avlsmålet "mer lekelyst" kan igjen gjøres enda mer konkret: "Gjennomsnittet av hundene i rasen min griper etter lekefilla kun med fortennene. Mitt avlsmål er å innen x antall generasjoner øke antall individer som griper med hele munnen." Eller "mitt avlsmål er hunder som, etter at de har blitt overrasket eller skremt av noe ukjent som plutselig dukker opp, selvstendig går fram for å undersøke det ukjente innen rimelig tid (f.eks innen ti sekunder)". Jo mer konkret ens avlsmål er, jo lettere er det å etterprøve det og dermed vite om man har lykkes. Lykkelig eller lydig...? Det er i første rekke oppdretterens og raseklubbens ansvar å forvalte hunderasen sin på best mulig måte, men som valpekjøper har man en viktig oppdragende funksjon. Også i hundeavl handler det om tilbud og etterspørsel. Om stadig flere valpekjøpere blir bevisst på hvilke egenskaper de ønsker i sin neste hund og stiller detaljerte og konkrete spørsmål om disse til oppdretteren, vil det før eller siden tvinge oppdretteren til å ta stilling til hvilke avlsmål han eller hun setter for seg selv. Ikke vær fornøyd med generelle svar som "for meg er bruksegenskaper viktige", eller "jeg prioriterer et godt gemytt" men spør videre for om mulig å forstå hva oppdretteren legger i dette. Hva konkret innbefatter det? En hund som ikke trekker seg unna når en fremmed vil klappe den? En hund som spinner av iver på parketten om man triller en ball bortover gulvet? En hund som har "av og på-knapp" og lett veksler mellom aktivitet og passivitet? Denne artikkelen har kanskje i hovedsak henvendt seg til dem som ønsker en hund med spesielle bruksegenskaper som gjør at den egner seg til å trene og konkurrere suksessfullt med. Men dette med å ta hensyn til mentalitet i hundeavlen er i like stor grad interessant for dem som "bare" vil ha en velfungerende familiehund. Å avle fram hunder som avreagerer dårlig og er disponert for å utvikle forskjellig typer redsler som lydberørthet, reserverthet mot fremmede osv er ikke bare et spørsmål om uegnethet for bruksformål. Det handler i første rekke om dyrevelferd. En hund som takler hverdagen dårlig er en ulykkelig hund, selv om eieren kanskje synes det er behagelig med en hund som ikke gjør så mye ut av seg. Om ikke for annet så for hundens skyld bør alle, uansett hvilke andre avlsmål man har som oppdretter eller hvilke krav man stiller som valpekjøper, ha som førsteprioritet å skape hunder som har den mentale stabiliteten som behøves for å trives sammen med menneskene. Hunden er tross alt vår beste venn; vi skylder ham såpass, ikke sant? For den som er interessert finnes det en terminliste over MHer arrangert i Norge på www.nkk.no , under "jakt og brukshund". Vil du vite mer om hvordan mentalbeskrivningen for hund foregår eller hvordan man skal lese og forstå MH-diagrammer over raser, avkom-grupper o.l. finner man mye bra informasjon på url-adressene nedenfor. Kilder: Boka "Genetikk, avl og oppdrett", 3. utgave www.genetica.se www.svenskbruksschafer.com/mh-fakta.html www.sck.cc